Denne siden kan inneholde affiliate-lenker. Det koster deg ingenting ekstra, men bidrar til å holde Luve.no i gang 💜
For deg som fantaserer om det uventede møtet – og motet til å gripe øyeblikket.
Regnet kom uten forvarsel.
Lina kjente de første dråpene mot pannen da hun passerte den gamle broen, men hun fortsatte likevel. Kroppen var varm av løpingen, og den kalde fukten føltes nesten god mot huden. Hun trengte dette – å komme seg ut, å kjenne hjertet pumpe, å være alene med tankene sine i mørket.
Stien svingte inn i et lite skogholt, og trærne lukket seg over henne som et tak. Gatelyktene langs turveien lyste opp grusen foran henne, men hun visste at det kom et parti lenger frem der lysene ikke virket. Kommunen hadde lovet å fikse dem for mange måneder siden, men de lyste fortsatt ikke. Lyden av skoene mot den våte grusen blandet seg med dråpene som trommet mot bladverket.
Hun så ham ikke før det var for sent.
Jens løp med lukkede øyne. Ikke bokstavelig – han holdt blikket på stien foran seg – men tankene var et annet sted. Han tenkte på ingenting og alt samtidig, slik man gjør når kroppen tar over og hodet endelig får hvile. Regnet hadde gjort t-skjorten gjennomvåt for ti minutter siden. Stoffet klistret seg til brystkassen, og han kjente vannet renne nedover ryggen og samle seg i linningen på tightsene.
Han burde snudd. Han burde dratt hjem. Han fortsatte. Så forsvant lyset.
Det mørke partiet – han glemte det hver gang. Øynene brukte noen sekunder på å tilpasse seg, og i det samme traff noe skulderen hans.
Sammenstøtet var ikke hardt, men brått nok til at de begge mistet balansen. Lina kjente en hånd gripe armen hennes – instinktivt, støttende – og så sto de der, ansikt til ansikt i mørket. Bare en svak glød fra gatelyktene lenger borte nådde frem hit, akkurat nok til å ane konturer.
«Unnskyld, jeg –» begynte hun. Så gjenkjente hun ham. Omrisset av skuldrene. Stemmen da han pustet ut. Jens. Fra foreldremøtet på skolen i forrige måned.
Han satt to rader foran henne, med breie skuldre som sperret utsikten til smarttavlen. Hun la merke til hendene hans da han rakte opp for å stille et spørsmål – store, sterke hender med en enkel gullring på venstre hånd.
«Lina?» Stemmen hans var overrasket, litt andpusten. «Fra… Markus' klasse?»
«Ja.» Hun nikket, plutselig hyperbevisst på hvordan hun så ut. Håret hang i våte tjafser over ansiktet, og løpejakken hennes – den tettsittende, tekniske – skjulte ingenting i denne tilstanden. Den klistret seg til brystene, magen og hoftene. Ikke at han kunne se det i mørket. Men hun visste.
«Jens, ikke sant?»
Han nikket. Hun så det knapt, men hun merket det – i luften mellom dem, i måten stillheten endret seg.
Jens visste at han burde slippe armen hennes. At han burde ta et skritt tilbake, le av tilfeldigheten, ønske henne en god tur videre. Det var det en normal person ville ha gjort. Men han slapp ikke.
Fingrene hans lå fortsatt rundt overarmen hennes, og han kjente varmen fra huden hennes gjennom det våte stoffet. Hun var varm av løpingen, akkurat som ham. Pulsen hennes hamret under fingertuppene hans. Eller var det hans egen puls han kjente?
Regnet øste ned rundt dem. Mørket omsluttet dem som en kokong, og han visste at de var usynlige her – gjemt mellom de ødelagte lyktene, skjult fra verden. Hun beveget seg ikke bort.
«Vi burde…» Hun begynte setningen, men fullførte den ikke.
«Ja,» sa han. «Vi burde.»
Ingen av dem rørte seg.
Lina visste ikke hvem som beveget seg først. Kanskje var det henne. Kanskje var det ham. Kanskje var det regnet som presset dem sammen, eller mørket som visket ut grensene mellom det fornuftige og det umulige.
Men plutselig var munnen hans på hennes. Kysset var ikke forsiktig. Det var desperat, sultent, vått av regn og behov. Hun kjente tennene hans mot underleppen, tungen som presset seg inn, hendene som grep hoftene hennes og dro henne inntil ham. Han smakte salt og regn. Kroppen hans var hard mot hennes – brystkassen, lårene og noe annet som presset mot magen hennes gjennom det våte stoffet. Hun stønnet inn i munnen hans. Lyden forsvant i regnet.
Jens dyttet henne sakte bakover uten å bryte kysset. Ryggen hennes traff stammen av et tre, og han presset seg mot henne, fanget henne mellom barken og kroppen sin. Hendene hennes var overalt. I håret hans, nedover ryggen, under kanten av t-skjorten der den krøp opp. Fingrene hennes mot den nakne huden sendte støt gjennom nervesystemet hans. Han grep bunnen av løpejakken hennes og dro den oppover. Hun løftet armene og lot ham dra den over hodet.
Under hadde hun en sports-bh, gjennomvåt og klistret til huden. Han kunne ikke se den i mørket, men han kjente den – det tynne stoffet, de harde brystvortene som presset gjennom. Han bøyde hodet og lukket munnen rundt den ene brystvorten, tygget forsiktig gjennom stoffet mens tungen sirklet. Hun hikset til og grep tak i håret hans og dro ham hardere mot brystet.
Lina kjente barken mot ryggen, ru og våt. Kjente tennene hans mot brystvorten, tungen som flakket, suget som sendte lyn rett ned mellom beina. Kjente regnet som fortsatte å strømme ned over dem, som om himmelen selv prøvde å skylle dem rene. Men hun følte seg ikke skitten. Hun følte seg levende. Hendene hennes fant linningen på tightsene hans og dro dem ned med et desperat rykk. Kuken hans sprang fri – hard, varm, pulserende mot magen hennes. Hun grep rundt den, kjente vekten og tykkelsen i håndflaten og begynte å stryke ham langsomt fra roten til hodet. Han støtte inn i grepet hennes med et lavt stønn.
«Faen,» stønnet han mot halsen hennes. «Du aner ikke hvor lenge…»
Hun ville ikke høre resten. Hun ville bare kjenne.
Jens dro tightsen hennes ned med ett rykk, så den ble hengende rundt knærne og etterlot underlivet nakent. Plutselig sto hun der i mørket, nesten naken mot treet, med bare den våte sports-bh-en igjen.
Huden hennes var glatt av regn og svette. Han la hånden mellom beina hennes og kjente varmen før han rørte ved henne. Hun var våt – ikke bare av regnet, men det var ikke lett å merke forskjell på regnet og kåtheten. Fitta var glatt, svulmende og klar. Fingrene hans gled gjennom de glatte foldene, over den harde knoppen øverst, nedover til åpningen der hun var varmest. Han presset to fingre inn i henne, og hun stønte høyt og grep skuldrene hans.
«Mer,» hvisket hun. «Gi meg mer.»
Han bøyde fingrene inne i henne, fant det punktet som fikk henne til å skjelve, og begynte å massere mens tommelen sirklet klitoris. Hun kastet hodet bakover mot stammen og lot lydene slippe ut av seg – rå, desperate lyder som blandet seg med regnet. Han kunne ikke se ansiktet hennes i mørket, men han hørte henne, kjente henne, smakte regnet på huden hennes da han slikket langs halsen. Hun var det vakreste han ikke kunne se.
«Nå,» hvisket hun. Det var en bønn og en ordre på samme tid. «Bare dytt deg inni meg.»
Jens løftet henne opp. Hun slo beina rundt hoftene hans, og hun kjente kuken hans gli langs fitta, glatt og hard og varm. Han presset henne mot treet for balanse, grep kuken med den ene hånden og styrte hodet mot åpningen hennes. Ett støt, langsomt og jevnt, og han gled inn i henne. Centimeter for centimeter til han fylte henne helt.
Lyden hun laget – et halvkvalt skrik som vibrerte gjennom kroppen hennes – sendte ham nesten over kanten der og da. Hun var trang og våt og brennende varm rundt ham. Musklene hennes klemte rundt kuken hans som om hun ville holde ham fast for alltid. Han begynte å bevege seg, dype støt som presset henne opp mot stammen igjen og igjen. Barken skrapte mot ryggen hennes, men hun kjente bare ham – tykkelsen som strakte henne, hodet som traff dypt inne i henne, ballene hans som slo mot rumpa for hvert støt. Hun holdt seg fast i skuldrene hans og møtte hvert støt med sine egne hofter og grep ham dypere inn i seg.
Lina hørte noe. En lyd som ikke var regn eller stønn eller lyden av kroppene deres som møttes. Skritt. På grusen. Et sted bak dem. Hun grep tak i Jens og holdt ham stille. Han forstod umiddelbart. De ble stående urørlige, sammenfiltret mot treet, mens skrittene kom nærmere. En jogger passerte på stien, kanskje ti meter unna. Hun kunne høre pusten hans, det jevne trammet av sko mot grus. Men det var mørkt, så mørkt, og de sto helt stille i skyggen mellom trærne.
Lina holdt pusten. Kuken hans var fortsatt inne i henne, hard og pulserende. Hun kjente hvert hjerteslag gjennom den, kjente hvordan fitta hennes trakk seg sammen rundt ham av spenning og frykt og opphisselse. Jens la munnen mot øret hennes og bet forsiktig i øreflippen. Hun måtte bite hardt i leppen for ikke å stønne.
Skrittene forsvant. Stillhet igjen, bortsett fra regnet.
«Snart kommer det flere,» hvisket han.
«Da må vi være raske,» svarte hun.
Han begynte å bevege seg igjen, hardere nå, mer desperat. Våte lyder fylte mørket – lyden av kuken hans som gled inn og ut av den våte fitta, lyden av hud mot hud, lyden av deres dempede stønn.
De skiftet posisjon uten ord. Hun snudde seg mot treet, la hendene mot stammen og bøyde seg frem med rumpa presset bakover mot ham. Hoftebeina hennes stakk ut under den våte huden, og hun vrikket utålmodig. Han grep hoftene hennes og styrte kuken mot åpningen igjen. Presset hodet inn. Presset videre til han var begravet i henne helt til ballene.
Denne vinkelen var dypere. Råere. Hvert støt sendte ham helt inn i henne, og hodet på kuken traff et punkt som fikk henne til å se stjerner. Hun måtte bite i underarmen sin for å dempe lydene.
Han knullet henne hardt mot treet. Regnet plasket mot ryggene deres, rant nedover kløften i rumpa hennes, blandet seg med væsken som rant ut der kroppene deres møttes. Han så ned på seg selv i mørket – kunne akkurat ane kuken som forsvant inn i henne igjen og igjen, blank og glatt av henne.
«Herregud,» stønnet hun. «Akkurat sånn. Ikke stopp.»
Han hadde ingen planer om å stoppe. Han grep hardere rundt hoftene hennes, dro henne bakover mot hvert støt, hamret inn i henne med en rytme som fikk barkebiter til å løsne fra stammen. Hun kjente orgasmen bygge seg opp fra dypt inne – en varme som spredte seg fra der han fylte henne, utover i magen, ned i lårene, oppover i brystet.
«Jeg kommer snart,» advarte han, stemmen hes og anspent.
«Vent på meg,» ba hun. «Jeg er nesten…»
Han strakte hånden rundt hoften hennes og fant klitoris. To fingre som sirklet i raske, presise bevegelser mens kuken fortsatte å støte inn i henne. Det var nok. Orgasmen traff henne som en flodbølge, og fitta hennes krampet seg sammen rundt ham i pulserende bølger. Hun presset ansiktet mot armen og skrek dempet mens kroppen skalv ukontrollert.
Jens kjente henne komme rundt seg, og det var mer enn han kunne holde igjen. Han grep hoftene hennes hardt, støtte inn en siste gang – dypt, så dypt – og kom med et stønn som ble kvalt mot skulderen hennes. Kuken pulserte inne i henne, sprut etter sprut som fylte henne mens han holdt henne fast mot seg. Han kjente sæden blande seg med væsken hennes, kjente hvordan det rant ut rundt kuken og nedover lårene hennes.
De ble stående slik lenge etter at bølgene stilnet. Sammenfiltret. Andpustne. Regnvåte. Hun kjente kuken hans bli mykere inne i henne, kjente hvordan kroppene deres langsomt slapp taket i hverandre.
Etterpå kledde de seg i stillhet. Lina famlet etter tightsene sine i mørket og dro dem opp. Løpejakken var gjennomvåt og full av barkbiter. Hun kjente sæden hans renne nedover innsiden av låret, våt og varm, og noe ved det fikk henne til å smile i mørket. Hun så sikkert ut som om hun rullet rundt i skogen. Det gjorde hun jo også.
Jens sto noen meter unna og justerte klærne sine. Hun kunne ikke se ansiktet hans, bare omrisset av kroppen mot den svake gløden fra lyktene i det fjerne.
«Lina…» begynte han.
Hun ristet på hodet. «Ikke si noe.»
Han nikket. Forstod.
De sto der et øyeblikk til. To fremmede som delte noe de aldri kom til å snakke om. Aldri kom til å gjenta. Aldri kom til å glemme.
«Vi sees på neste foreldremøtet,» sa hun til slutt.
Han lo lavt. «Vi sees på foreldremøtet.»
Så snudde hun seg og begynte å jogge tilbake den veien hun kom fra. Hun snudde seg ikke. Hun visste at han så etter henne, og hun visste at han snart ville snu og løpe den andre veien. Tilbake til sine liv. Sine ektefeller. Sine barn.
Regnet fortsatte å falle. Det vasket bort sporene deres fra grusstien, som om ingenting skjedde. Men kroppen hennes husket. Sæden hans som fortsatt rant nedover låret. Smaken av regn og salt på leppene. Merket av barken i ryggen som kom til å svie i dusjen senere. Hun kom til å huske lenge.
Jens ble stående til skrittene hennes forsvant i mørket. Han trakk inn lukten av regn og jord og sex, og kjente seg tom og full på samme tid. Kroppen var utmattet, men hodet var merkelig klart.
Han begynte å løpe igjen. Skrittene fant rytmen, pusten roet seg, og regnet fortsatte å tromme på skuldrene hans. Han kom til å se henne igjen. På foreldremøter, i garderoben på fotballtreningen, kanskje i køen på Kiwi en lørdag morgen. De kom til å nikke høflig, kanskje småprate om lekser og bursdagsinvitasjoner. Og begge kom til å vite. Begge kom til å huske denne kvelden, dette regnet, dette øyeblikket da de var to fremmede som fant hverandre i mørket og slapp taket på alt annet.
Han smilte for seg selv og økte tempoet. Regnet letnet. Snart ville det gi seg helt. Men minnet om henne – varmen, smaken, lyden hun laget da hun kom, følelsen av å fylle henne – det kom aldri til å forsvinne.
Så hva nå?
Vil du lese flere erotiske fortellinger, eller finne frem til de beste stedene å handle? Klikk deg videre her: